דער עפלבוים דערציילט
The Apple Tree Tells
Work 392 of 440
Pages 457-458. New poem 'Der eplboym dertseylt' (The Apple Tree Tells): personified apple tree speaks. Didn't bloom this spring — 'langer vinter hot mikh gematert' (long winter tormented me). May frost 'tse'ptr't' (scattered — Hebrew 'hefitz') the 'simonim' (signs — Hebrew) of blossom. Apple usually 'zunik' (sunny), but now 'pustn blot' (empty leaf). Summer in 'fuln gang' (full swing). Jealous, ashamed, 'shuldik' (guilty). 'Sof-zumer-teg' (end-of-summer days) of harvest coming. Branch used to 'beygn arunter' (bend down) with fruit. Deepest joy: 'zinken gelodn' (to sink loaded) in 'fartagiker shoh' (pre-dawn hour — 'sha'ah'). Sweetest: 'fiber' (fever) when apple readies to fall. 'Fal... vi in tehumen' (fall like into abysses — Hebrew 'tehom'). 'Adye-geshray' (farewell-cry — French 'adieu'). 'Hilkh iber ale rumen' (echo over all spaces). TB sanatorium context; tree's barrenness as illness metaphor. Continuation of 'Der eplboym dertseylt': 'shtilkayt, vos shtumt on' (stillness that falls silent). 'Pin' and 'glik fun gedenken' (pain and joy of remembering). Asks apple: what will you do at 'oysbrukh fun benken' (outbreak of longing)? Find friend 'in tehum fun fartagike grozn' (in abyss of pre-dawn grass — Hebrew 'tehom')? Trembles to be 'farlozn' (abandoned). No comfort — 'shindn' (flay) own skin, pluck 'bleter-kroyn' (leaf-crown), throw to winds. Becomes still, hears 'kol' (voice — Hebrew) over 'erd tsegrinter' (green earth): 'zay greyt... oyf a nayem vinter' (be ready for a new winter). Voice 'fun umfarmaydlekhkayt' (of inevitability). Mixes with 'ovnt-shtral' (evening ray). Golden apples falling from all heavens. Earth echoes: 'geveyn, gezang un tfile' (weeping, song and prayer — Hebrew 'tefilla'). 'Gezegnunng' (farewell). Repetition: 'shtiler, shtiler, shtiler' (stiller). Tree's acceptance of barrenness and coming winter; sanatorium mortality context.
דער עפלבוים דערציילט
איך האָב היינטיקן פרילינג ניט. געבליט,
א לאַנגער ווינטער האָט מיך געמאַטערט +
די שוואַכע סמנים פון פרוכטיקן צוויט
האָט פראָסטיקע נאַכט אין מאִי צע'פטר'ט.
אַליין בין איך שוין מיט יאָרן זאַט,
מיין עפל איז אַלְעמאֶל זוניק, ווייניק :
און אָט דאַרף איך גלאָמפן מיט פוסטן בלאָט,
און זאָגן : --- דער ווינטער האָט מיך פּאַרפייניקט.
דער זומער איז שוין אין פולן גאַנְג,
אַלץ גייט צו רייפקייט שטיל-געדולדיק :
מיט אייפערזוכט קוק איך אויף מינדסטער זאַנג,
און פיל זיך פּאַרשעמט, און פיל זיך שולדיק.
עס וועלן באַלד קומען סוף"זומער-טעג
פון קלייבן, פון שניידן, פון גראָבן
מען וועט טראַגן געלאָדענע פולע זעקי
און איך וועל אין זיי קיין טייל ניט האָבן.
סוף-זומער-טעג, סעפטעמבערדצייט --
איך דערמאָן עס מיט פּאָרכט באַזונדער,
ווען וואַגיקערהייט מיין קלענסטער צווייג
פלעגט זיך בייגן אַרונטער, אַרונטער.
פון אַלע פריידן. וואָס זיינען. דאָ,
איז די טיפסטע -- זינקען געלאָדן
אין טיפער נאַכט, אין פּאַרטאַגיקער שעה,י
מיט א צווייג אָנרירן דעם באָד.
און פון אַלץ וואָס זיס -- איז מער נאַך זיס
דער פיבער אין אלע גלידער,
ווען אן עפל גרייט זיך צו געבן א ריס,
און אינגאַנצן אַ פּאַל טאַן אַנידער.
דאָס גרייטן זיך, דערנאַך -- די טאַט:
אַ פּאַל, אַ זונק ווי אין תהומען --
אַדיע"געשריי דורך צווייג, דורך בלאָט,
אַ הילך איבער אַלע רוימעזי
133
4%
דערנאַך די שטילקיוט, וואָס שטוש אה 7- 5 --
4 פיון, אָ. גליק פון געדענקען ! -- - =
מיין ליבער עפל, וואָס וועסטו טאָן
ביים ערשטן אויסברוך פון בענקען +
צי וועסטו געפינען א נאָעַנטן פריינט
אין תהום פון פּאַרטאָגיקע גראָזן? --
א ליבער עפל, איך ציטער נאֶך היינט
צו זיין פון דיר פּאַרלאָזן.
איך רעד די רייד, אזוי ווי עס וואָלט
פּאַסירט אָלץ היינט באַגינען,
און ווען אָוונט קומט -- אין אָוונט-גאָלד
ווי כ'וואָלט וועלן טרייסט געפינען.
נאַר: --- טרייסט זיך ניט ! -- אזוי אַליין
איך נעם מיין הויט פון זיך שינדן,
איך פליק פון זיך מיין בלעטער-קרוין
און וואַרף זי אויף אַלע ווינטן.
און פלוצלונג בלייב איך שטיל. איך הער
אַ קול איבער ערד צעגרינטער:
-- זוי גרייט, זיי גרייט, זיי גרייש אויף מער,
זי גרייט. אויף א נייעם ווינטער.
פון אומפּאַרמיידלעכקייט דער קול
מישט זיך אויף מיט אָוונטדשטראַל"[ --
ווי גאָלדענע עפל וואָלטן מיטאָמאֶל
פון אַלע הימלען פאַלן.
עס גיט אַ הילך די גאַנצע. ערד -7-
געוויין, געזאַנג און תפילה. --
געזעגענונג. און טונקעלער ווערט,
און שטילער. שטילער, שטילער.
Der eplboym dertseylt
Ikh hob hayntikn friling nit geblit,
a langer vinter hot mikh gematert;
di shvakhe simonim fun frukhtikn tsvit
hot frostike nakht in may tse'ptr't.
Aleyn bin ikh shoyn mit yorn zat,
mayn epl iz alemol zunik, veynik;
un ot darf ikh glompn mit pustn blot,
un zogn: — der vinter hot mikh farfaynikt.
Der zumer iz shoyn in fuln gang,
alts geyt tsu rayfkayt shtil-geduldig;
mit ayferzukht kuk ikh oyf mindster zang,
un fil zikh farshemt, un fil zikh shuldik.
Es veln bald kumen sof-zumer-teg
fun klaybn, fun shnaydn, fun grobn,
men vet trogn gelodene fule zek,
un ikh vel in zey keyn teyl nit hobn.
Sof-zumer-teg, september-tsayt, —
ikh dermon es mit forkht bazunder,
ven vagikerheys mayn klenster tsvayg
flegt zikh beygn arunter, arunter.
Fun ale freydn, vos zaynen do,
iz di tifste — zinken gelodn
in tifer nakht, in fartagiker shoh,
mit a tsvayg onrirn dem bodn.
Un fun alts vos zis — iz mer nokh zis
der fiber in ale glider,
ven an epl greyt zikh tsu gebn a ris,
un ingantsn a fal ton anider.
Dos greytn zikh, dernokh — di tat:
a fal, a zunk vi in tehumen, —
adye-geshray durkh tsvayg, durkh blot,
a hilkh iber ale rumen.
Dernokh di shtilkayt, vos shtumt on — —
a pin, a glik fun gedenken! — — —
mayn liber epl, vos vestu ton
baym ershtn oysbrukh fun benken?
Tsi vestu gefinen a noentn fraynt
in tehum fun fartagike grozn? —
a liber epl, ikh tsiter nokh haynt
tsu zayn fun dir farlozn.
Ikh red di reyd, azoy vi es volt
basirt alts haynt baginen,
un ven ovnt kumt — in ovnt-gold
vi kh'volt veln treyst gefinen.
Nor: — treyst zikh nit! — azoy aleyn
ikh nem mayn hoyt fun zikh shindn,
ikh plik fun zikh mayn bleter-kroyn
un varf zi oyf ale vintn.
Un plutslung blayb ikh shtil. ikh her
a kol iber erd tsegrinter:
— zay greyt, zay greyt, zay greyt oyf mer,
zay greyt oyf a nayem vinter.
Fun umfarmaydlekhkayt der kol
misht zikh oyf mit ovnt-shtral, —
vi goldene epl voltn mitamol
fun ale himlen faln.
Es git a hilkh di gantse erd —
geveyn, gezang un tfile. —
gezegnunng. un tunkeler vert,
un shtiler, shtiler, shtiler.
The Apple Tree Tells
I didn't bloom this spring,
a long winter tormented me;
the weak signs of fruitful blossom
a frosty night in May scattered.
Alone I am already sated with years,
my apple is always sunny, few;
and now I must stand with empty leaf,
and say: — the winter tormented me.
The summer is already in full swing,
everything goes to ripeness still-patiently;
with jealousy I look at the smallest twig,
and feel ashamed, and feel guilty.
Soon will come end-of-summer days
of picking, of cutting, of digging,
they will carry loaded full sacks,
and I will have no part in them.
End-of-summer days, September time, —
I remember it with special fear,
when wavingly my smallest branch
used to bend down, down.
Of all joys, that exist,
the deepest is — to sink loaded
in deep night, in pre-dawn hour,
with a branch to touch the ground.
And of all that's sweet — sweeter still
the fever in all limbs,
when an apple readies to tear away,
and wholly to fall down.
The readying, then — the act:
a fall, a sink as into abysses, —
farewell-cry through branch, through leaf,
an echo over all spaces.
Then the stillness, that falls silent — —
a pain, a joy of remembering! — — —
my dear apple, what will you do
at the first outbreak of longing?
Will you find a nearby friend
in the abyss of pre-dawn grass? —
dear apple, I tremble still today
to be abandoned by you.
I speak the speech, as if
everything happened today at dawn,
and when evening comes — in evening-gold
as if I wanted to find comfort.
But: — don't comfort yourself! — thus alone
I begin to flay my skin,
I pluck from myself my leaf-crown
and throw it to all winds.
And suddenly I become still. I hear
a voice over the green earth:
— be ready, be ready, be ready for more,
be ready for a new winter.
From inevitability the voice
mixes with the evening-ray, —
as if golden apples would suddenly
from all heavens fall.
The whole earth gives an echo —
weeping, song and prayer. —
farewell. and it becomes darker,
and stiller, stiller, stiller.
Pages 457-458. New poem 'Der eplboym dertseylt' (The Apple Tree Tells): personified apple tree speaks. Didn't bloom this spring — 'langer vinter hot mikh gematert' (long winter tormented me). May frost 'tse'ptr't' (scattered — Hebrew 'hefitz') the 'simonim' (signs — Hebrew) of blossom. Apple usually 'zunik' (sunny), but now 'pustn blot' (empty leaf). Summer in 'fuln gang' (full swing). Jealous, ashamed, 'shuldik' (guilty). 'Sof-zumer-teg' (end-of-summer days) of harvest coming. Branch used to 'beygn arunter' (bend down) with fruit. Deepest joy: 'zinken gelodn' (to sink loaded) in 'fartagiker shoh' (pre-dawn hour — 'sha'ah'). Sweetest: 'fiber' (fever) when apple readies to fall. 'Fal... vi in tehumen' (fall like into abysses — Hebrew 'tehom'). 'Adye-geshray' (farewell-cry — French 'adieu'). 'Hilkh iber ale rumen' (echo over all spaces). TB sanatorium context; tree's barrenness as illness metaphor. Continuation of 'Der eplboym dertseylt': 'shtilkayt, vos shtumt on' (stillness that falls silent). 'Pin' and 'glik fun gedenken' (pain and joy of remembering). Asks apple: what will you do at 'oysbrukh fun benken' (outbreak of longing)? Find friend 'in tehum fun fartagike grozn' (in abyss of pre-dawn grass — Hebrew 'tehom')? Trembles to be 'farlozn' (abandoned). No comfort — 'shindn' (flay) own skin, pluck 'bleter-kroyn' (leaf-crown), throw to winds. Becomes still, hears 'kol' (voice — Hebrew) over 'erd tsegrinter' (green earth): 'zay greyt... oyf a nayem vinter' (be ready for a new winter). Voice 'fun umfarmaydlekhkayt' (of inevitability). Mixes with 'ovnt-shtral' (evening ray). Golden apples falling from all heavens. Earth echoes: 'geveyn, gezang un tfile' (weeping, song and prayer — Hebrew 'tefilla'). 'Gezegnunng' (farewell). Repetition: 'shtiler, shtiler, shtiler' (stiller). Tree's acceptance of barrenness and coming winter; sanatorium mortality context.
← / → previous & next poem·1–4 toggle columns·hover a line to align all versions